Erfaring som kunnskapskilde - Fortelling og refleksjon

Hovedformålet med mastergradsstudiet i praktisk kunnskap er å utforske, forstå og videreutvikle den praktiske kunnskapen som studenten utfolder og er delaktig i gjennom sitt yrke. Slik kunnskap viser seg i handling og kan mange ganger være mangelfull eller uhensiktsmessig. Derfor er det viktig at den videreutvikles gjennom en prosess der praktikeren, som vet hvor skoen trykker, selv kan artikulere hva som står på spill i yrkespraksis. Men hvordan skal denne prosessen foregå? På hvilken måten skal den utforskes? I dette delemnet jobber vi direkte med erfaringer som fortelles frem. Disse blir gjenstand for kritisk refleksjon og teoretisk diskusjon innenfor rammen av en essayskrivning som i seg selv skal forstås som en kritisk, utprøvende metode. Slik skriftlig refleksjon over egen yrkeserfaring er viktig i seg selv, men skal naturlig nok også berøre faglige og etiske perspektiver og problemstillinger. Essayet skal vise til en integrerende fordypning mellom vitenskapsfilosofi og metode på den ene siden og praktisk yrkeserfaring presentert i skriftlig og muntlig form på den andre. Forskningen i praktisk kunnskap har slektskap med kvalitativ metode, med egenart i fortellingen som en rød tråd gjennom hele studiet.

Den nærheten mellom teori og erfaring en her søker, vil innebære en systematisk refleksjon og bevisstgjøring over de posisjoner og perspektivskifter som ligger i forholdet mellom å utøve og beskrive praksis. En slik trening vil også gi trening i å bedømme relevansen av de begreper og teorier som brukes i beskrivelsen av den praksis en reflekterer over. Studentene skal lære seg å artikulere det særegne ved egen yrkespraksis. Derfor blir essayet i første studieåret en viktig del av en prosessuell teoretisk trening med refleksjon over egen yrkeserfaring som det sentrale. Det essayet som skal skrives kan således betraktes i et videre perspektiv. Å forske på egen erfaring innebærer en dypere forståelse av den praksis som erfaringen tilhører. Begrepene vokser ut fra erfaringen, og de nye begreper har sin opprinnelse i den praksis som fortellingen beskriver.

Essayet er i denne sammenheng ikke bare en sjanger, men en kritisk, utprøvende metode som egner seg særlig godt for selvrefleksjon over erfaringer fra yrkespraksis. I mastergraden legges det vekt på den essayistiske tilnærmingsmåten som erkjennelsesform. Som metode er den essayistiske skrivemåten dialogisk; den forsøker å framtvinge sannheten gjennom kritisk dialog. Essayet er ikke systematisk og avsluttet, men underveis: Tenkningen står fram som en prosess man kan følge, ikke som resultatet av tankeprosessen. Essayet inviterer til å ta del i de dilemmaer, konflikter og problemstillinger som praksis rommer. Dette er en metode som harmonerer godt med studieobjektets karakter: Erfaringskunnskap er ofte uartikulert og må sirkles inn og undersøkes før den kan beskrives og begrepsfestes. Essayet byr på en metode for undersøkelse og utprøving av, og refleksjon over, egne yrkeserfaringer. Essayistikkens erkjennelsespotensiale bekreftes på et mer generelt grunnlag av nyere, prosessorientert skriveteori, der et sentralt utgangspunkt er at det finnes utforskende og kritiske elementer i selve skrivingen som stimulerer tankevirksomheten.

Oversikt over sentrale temaer i delemnet:

• fortelling og refleksjon, erfaring og teori
• essayet som erkjennelsesform, arbeidsform og refleksjonsgrunnlag
• begreps- og teoriutvikling
• skriveprosesser og tekstproduksjon som grunnlag for refleksjon og utvikling av tekst
• dømmekraft og handling
• sansning og forståelse
• oppmerksomhet og engasjement
• nærhet og avstand