Vitenskapsfilosofi

Vitenskapsfilosofien har en dobbelt funksjon i studiet. For det første hviler mastergraden på en vitenskapsfilosofisk forutsetning  om at arbeidet med begreper, begrepsdanning og begrepsanalyser inntar en dominerende plass i de to første semestrene. For det andre vil vitenskapsteori og vitenskapsfilosofi utgjøre en viktig del av pensum i hele studiet, også under andre delemner enn dette.

Fortellinger spiller en overraskende sentral rolle i framveksten av (natur)vitenskapen. Allerede i de formene for beretninger som er vevd inn i Platons dialoger og den form for meddelse som dialogene selv utgjør, er fortellinger påfallende til stede som en nødvendig måte å løfte opp, forme og meddele grunnleggende erfaringer. Avgjørende for utviklingen av klassisk fysikk er Keplers Astronomia nova og Galileos Dialog om de to viktigste verdenssystemer. Med disse som eksempler kan vi hevde at uten gode fortellinger i bunnen, gjerne også i form av tankeeksperimenter, ville det ikke har funnet sted noen nødvendig begrepsutvikling, og derfor heller ikke oppstått noen vitenskapelig kunnskap som kunne videreformidles og videreutvikles.

I den (post)moderne vitenskapsfilosofi har oppmerksomheten svingt fra «the context of justification» til «the context of discovery». Samtidig har distinksjonen selv til en viss grad forvitret i lys av tilbakevisningen av idealet om nøytral, av teori uberørte observasjoner, kombinert med logiske slutninger. I den praktiske kunnskapens vitenskapsfilosofi går vi videre på denne veien og avdekker at all (også vitenskapelig) kunnskap er grunnet i handlingsladede erfaringer, som primært må uttrykkes i fortellinger. Felles for alle kunnskapsformer er derfor at de er dannet på grunnlag av og lever videre  i kraft av forbindelsen til såkalte tause eller implisitte dimensjoner av viten, kunnen og forståelse. Praktisk kunnskaps vitenskapsfilosofi tar et særlig ansvar for å løfte fram og utvikle dette aspektet ved all kunnskap og vitenskap.

På samme måte som vitenskapen selv ble grunnet i fortellinger og videreutviklet gjennom dialoger, vil også den praktiske kunnskapen som hver og en av oss potensielt forvalter måtte løftes fram, kritisk reflekteres og videreutvikles gjennom dialoger, interne, som i Keplers Astronomia nova, og eksterne, som i Galileos Dialog om de to viktigste verdenssystemer, og altså vevd inn i nye fortellinger. Bare slik blir det mulig å avdekke og forholde seg til de komplekse sammenhengene i den virkeligheten vi selv står midt oppe i, sammenhenger som ofte kalles dialektiske. Dialoger og dialektikk blir utdypende utforsket i emnet VIT5013