Det startet med kjærlighetsbrevene Jan Erling skrev til kona

Jan Erling Håkonsen er ikke som andre oldefedre. Han er bygdepatriot, lokal ildsjel, har sin egen blogg og skriver frilands for lokalavisa. I en alder av 76 har han begitt seg ut på enda et eventyr – som student i journalistikk.

– Det er aldri for sent å prøve noe nytt, sier Jan Erling overbevisende, før han bryter ut i et eneste stort smil.

Som jeg bruker å si til vennene mine; studiepoeng er det eneste du kan ta med deg i graven.

Jan Erling Håkonsen

Deretter runger en hjertelig latter gjennom veggene i kantina på Nord universitet.

Lyden av storkjøkken har stilnet for lengst, og de tomme stolene røper at klokka er passert middagstid.

Men ikke for Jan Erling. Han har akkurat kommet fra forelesning og har enda noen timer igjen i auditoriet før studiedagen er omme. Ryggsekken med datamaskin og pensum er plassert stødig inntil bordet, og kaffekoppen oppå likeså. Han er klar. Til en kjapp prat før neste forelesning – akkurat så uanstrengt og åpensindig som en nyvalgt studentleder på enogtyve.

– Jeg er jo veldig samfunnsinteressert, og er nysgjerrig på alt. Og så liker jeg jo å skrive, forteller Jan Erling og slår hendene ut til hver side, som å illustrere at det er helt dagligdags å søke seg inn på universitet etter pensjonsalder.

Første arbeidsdag i 1978

Jan Erling, eller Janne som han kalles av sambygdingene, er født og oppvokst på Rognan i Nordland. Da han pensjonerte seg, kunne han stemple ut etter trettitre år fra kraftleverandøren Nexans. Første arbeidsdag var i 1978 som maskinoperatør, før det ballet på seg fra jobb til jobb innenfor ulike områder, frem til han endte opp som fabrikksjef de siste elleve årene av karrieren.

– Bortsett fra noen få år på sjøen og i dagligvarehandelen, har jeg vært i Nexans hele mitt yrkesaktive liv, sier den lune oldefaren og legger til: - det har vært en fin tid.

Å antyde at Jan Erling har trivdes i jobben blir en beskjeden underdrivelse. Om man er så heldig å treffe på folk som har vært ansatt i vel passert gullklokkas alder, så vet man nøyaktig hvilken type Jan Erling er; yrkesstolt som få, ydmyk og dypt takknemlig over et langt og innholdsrikt arbeidsliv.

– Jeg jobbet mye med opplæring og kompetanseheving for ansatte på fabrikken, og jeg må innrømme at jeg selv ble giret, forteller Jan Erling.

I samarbeid med videregående skole jobbet han frem en løsning der fagarbeidere fikk mulighet til å ta generell studiekompetanse sammen med fagbrevet. Det hele virket så spennende at Jan Erling selv ble fristet til å gjennomføre utdanningsprogrammet, og kort tid etter kunne han føre opp generell studiekompetanse på CV-en.

– Jøss! Hvor gammel var du da? 

– I femtiårene, svarer han med smilende øyne, før latteren nok en gang triller løst i kantina.

Og så var liksom ballen i gang.

Fant skrivegleden gjennom kjærlighetsbrev

Innholdet i kaffekoppen er halvert og temperaturen likeså når Jan Erling får øyekontakt med en medstudent som haster forbi med bærbar PC, skriveblokk og en nyåpnet Red Bull. Jan Erling sender et lite nikk til hilsen før handa slipper grepet om kaffekoppen som har oppfylt sin funksjon for i dag.

– Jeg ble tilfeldigvis oppmerksom på grunnstudium i journalistikk og ble raskt interessert. Gjennom arbeidslivet har jeg mange ganger hatt journalistene på andre siden av bordet, og nå ville jeg finne ut hvordan det er å være i deres sko, forteller Jan Erling og tar seg til det hvite håret ved tinningen. 

Gjennom arbeidslivet har jeg mange ganger hatt journalistene på andre siden av bordet, og nå ville jeg finne ut hvordan det er å være i deres sko.

Skrivegleden fant han på midten av sekstitallet da han skrev kjærlighetsbrev til sin kommende kone fra lugaren på et av skipene til Den kongelige norske marine.

– Jeg var 19 år gammel da jeg traff Ragnfrid. En av marinesoldatene ombord hadde aldri vært på en ordentlig tradisjonell bygdefest, så jeg tok han med hjem til Rognan. På den festen traff jeg Ragnfrid, forteller Jan Erling om kvelden som skulle gå fra fortid til framtid.

På den tiden reiste han til sjøs som telegrafist og paret lærte hverandre å kjenne gjennom brev. På løvtynt Air Mail brevpapir med tilhørende konvolutt dekorert av blå og røde border langs kantene, førte den unge kurtisøren pennen så ofte han kunne. Ekteparet, som kan feire 55 års bryllupsdag i år, har tatt vare på hele brevkorrespondansen mellom dem.

– Vi har fire ringpermer fulle av brev! Jeg har tre permer, og kona har én. Jeg var flinkere til å skrive enn henne, ler Jan Erling skøyeraktig av sin egen tilståelse. 

Bestefar, oldefar og blogger

Etter hvert som Jan Erling fikk jobb på land og paret bosatte seg sammen, opphørte brevutvekslingen, naturlig nok. Men skrivekløen ble aldri borte. 

– Jeg opprettet en blogg og begynte å blogge om det som skjer i lokalmiljøet innenfor næringsliv og kultur, forteller Jan Erling.

På dette tidspunktet kan det være lett å glemme at han faktisk både er bestefar og oldefar – med egen blogg. Han skyter inn:

– Ja, jeg jo veldig glad i å skrive dikt og prosa også, og jeg har gitt ut to bøker i den sjangeren. Ikke som egenskryt, men som en del av fortellingen om hvem Jan Erling er og hvor mye skrivingen betyr for han.

– Du er blitt frilanser for lokalavisa også. Gratulerer! Hvordan skjedde det?

– Du, det skjedde på kommunestyremøtet, sier Jan Erling og ler gledelig over ekstrajobben han ikke kunne forutse skulle komme hans vei.

– Avisa ble tipset om at jeg skulle ta et studium i journalistikk, og redaktøren lurte på om jeg kunne svinge innom for en prat.

Det ene ledet til det andre og på fem måneder har han skrevet et trettitalls nyhetssaker for lokalavisa. Ikke på Air Mail brevpapir, men på sin ganske så nyinnkjøpte laptop.

Evig nysgjerrig

Hvis man tror alle pensjonister har hendene fulle med å legge pergo laminat for barn og barnebarn, eller bruker formiddagen på å lese to dager gamle papiraviser fra strandkafeer Torrevieja, har man ikke møtt Jan Erling Håkonsen.

Nå er hverdagen minst like fartsfylt som da han var i full jobb.

– Jeg må si at jeg har en svært tålmodig kone som lar jeg få lov til å gjøre de sprellene jeg gjør, forteller Jan Erling kjærlig om sin Ragnfrid, før han legger til: - Men hun synes det kan bli mye av og til – jeg har jo tross alt nærmest full kalender til tider!

Denne uka har Jan Erling pause fra jobben som frilanser og vervene i Eldrerådet og Pensjonistforeningen for å være student på fulltid.

– Jeg begynte å studere etter at jeg gikk av som pensjonist som 64-åring. Jeg ville finne ut om teorien stemte med praksis, forteller Rognanværingen som tok et årsstudium i Personalledelse og kompetanseutvikling.

– Jeg fikk testet dette med arbeidsrett, miljøloven og ansettelsesrett. Det ble en del åpenbaringer, innrømmer Jan Erling engasjert.

Deretter fortsatte han med studier innen IKT og læring for å få et bedre grunnlag til å lære andre pensjonister i bygda å bruke teknologi i hverdagen. Det er dette som er så unikt med den lune og trygge bestefar skikkelsen; den indre drivkraften som stadig er på søken etter ny kunnskap. En slags Pippi Langstrømpe tankegang; «dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert».

Nå har Jan Håkon tilbakelagt 542 kilometer i bil for å delta på semesterets samling på Nord universitets campus i Levanger. Med på lasset er kona Ragnfrid.

– Vi har sjekket inn på Airbnb og skal kombinere turen med å besøke barn og barnebarn i Steinkjer og Oslo.

– Så dere skal kjøre helt til Oslo etter en lang uke på skolebenken?

– Ja, svarer Jan Erling kontant og legger til: – Vi skal jo på Jesus Christ Superstar på Folketeateret!