Flere menn burde velge sykepleie

Det lukter nytt i gangene på Klinisk kompetansesenter i Bodø. Alt skinner – de hvite veggene, gulvene, utstyret som minner om et ekte sykehus. Rommene er fylt med senger, dukker og medisinsk utstyr. Her øver sykepleiestudentene på prosedyrer og pasientsituasjoner, i omgivelser som er så virkelighetstro at man nesten glemmer at man er på campus.

Det er her vi møter Ole Johan. Han har en trygg fremtoning, virker avslappet og lett å snakke med. Han smiler ofte, og samtalen glir rolig fremover.

Ole Johan går tredje året på sykepleie ved Nord universitet og jobber i psykiatrien ved siden av studiene. Han kommer fra Naustdal i Sunnfjord, en liten bygd med rundt to tusen innbyggere. For to år siden flyttet han til Bodø, men hadde allerede en fot i byen: Broren hadde bodd her i sju år, og onkelen enda lenger.
– Det var fint å flytte hjemmefra, men kjekt å ha litt familie i nærheten, sier han.

Femten minutter med buss, så er du på en kamp i Champions League.

Ole Johan Vonen

Han trives godt i Bodø, som han beskriver som en super studentby. Spesielt for en fotballinteressert er det et lite eldorado. – Femten minutter med buss, så er du på en kamp i Champions League, sier han og ler. Det eneste han har å utsette på byen, er at det kan bli litt mye vær.

Militær inspirasjon

Veien inn i sykepleien begynte i militæret. Ole Johan jobbet som medic, og erfaringene der satte spor.
– Jeg ble inspirert av de jeg var sammen med, og det var først og fremst akuttmedisinen som dro meg, sier han. – Jeg har alltid vært glad i folk, og hatt lyst til å jobbe med mennesker.

Det er nettopp farten og det at det er litt spennende som appellerer til ham. Situasjonene er uforutsigbare, det skjer noe hele tiden – og det er det som gjør akuttmedisinen så tiltrekkende. På sikt ser han for seg en jobb på akuttmottaket, men han legger ikke skjul på at han ønsker å bygge mer erfaring først.

Derfor gir jobben i psykiatrien mening akkurat nå.
– Det er en litt annen side av faget, og jeg lærer masse. Jeg kunne ingenting om psykiatri da jeg flyttet hit, men det er spennende å prøve å forstå hvorfor mennesker blir psykisk syke, og hva som skjer i kroppen som gjør at det utvikler seg.

• Les også: – Drømmejobben er å bli redningsmann i helikopter.

Å vokse som menneske

Studietiden har endret ham – ikke bare faglig, men som person.
– Jeg har blitt mer åpen for flere typer folk. Før holdt jeg meg kanskje mest til de som var like meg selv. På et kvinnedominert studium lærer du å samarbeide med absolutt alle, sier han.

Praksisen beskriver han som spennende og full av opplevelser som har gjort sterkt inntrykk. Stell av døde, med samtaler med pårørende tett på, hører til de mer krevende erfaringene. På sykehjemmet i Stokmarknes husker han på sin side de fine kollegene, som gjorde praksisperioden til en bekreftelse på at han hadde valgt riktig yrke.
– Jeg møtte utrolig mange fine folk der, og det gjorde meg sikker på at jeg hadde valgt rett, sier han.

Mann i et "kvinneyrke"

Som mann i et kvinnedominert studium har Ole Johan aldri møtt negative reaksjoner. Tvert imot, responsen har vært overveldende positiv. Likevel merker han forskjell på dynamikken. I psykiatrien er det mange menn, mens praksisperiodene ofte har vært preget av et klart flertall kvinner. – Da blir miljøet litt annerledes, sier han.

• Les også: – Øver på det utenkelige

Selv om du ikke er verdens største omsorgsmenneske, så kommer du til å finne en avdeling å trives i.

Ole Johan Vonen

Han tror ikke nødvendigvis kjønnet betyr alt, men legger til at han selv kan være mer utålmodig og litt hardere i formen enn mange av medstudentene. En av dem har fleipet med at han kan være «litt autoritær». Ole Johan ler når han forteller det, men legger ikke skjul på at flere menn ville gjort godt for arbeidsmiljøet. Flere menn bør absolutt velge sykepleie, mener han, både fordi det gir bedre dynamikk og fordi yrket byr på uendelige muligheter. – Selv om du ikke er verdens største omsorgsmenneske, finner du en avdeling du vil trives i, sier han.

Fremtiden åpen

Når han snakker om fremtiden, tenker han ikke i snevre baner. Akuttmedisin frister, men han vil ikke låse seg fast. Først vil han bygge mer erfaring, prøve seg fram, finne ut hva som passer best.
– Jeg har lyst til å prøve akutt, men det er ikke et must. Jeg er åpen for alt, sier han.