Viktig samfunnsinnsats: Utfordringen blir å synliggjøre at tilbud som åpen barnehage er folkehelsearbeid, skriver kronikkforfatteren. Foto: privat.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Jeg sitter på gulvet og sender en bil over en gummimatte. En gutt sitter noen meter unna og følger bilen oppmerksomt med øynene. I det den stopper, kaster han seg ned på gulvet og strekker hånden langt frem for å fange den. Rundt meg på alle kanter er det foreldre og barn. Lydnivået er høyt; barn og voksne snakker, leker, drikker kaffe og spiser banan.
Jeg befinner meg i en åpen barnehage. En møteplass der voksne og barn kommer sammen. Det er drop-in; du trenger ingen avtale, og innenfor åpningstiden er alle med små barn velkomne. I mitt forskningsarbeid har jeg møtt mennesker jeg aldri møter ellers. Jeg har sett mennesker finne hverandre i korte møter og i varige vennskap. Jeg har snakket med foreldre og fagfolk, vært sammen med dem på deres arena. Dette er ikke stedet for store intervensjoner; her er det samhandlingen, møtet mellom menneskene som er viktig. Dette er kommunalt folkehelsearbeid i praksis.
Ansvaret for befolkningens helse er ikke lagt til helsetjenesten, men til kommunene, fordi helse ikke kan avgrenses av byråkratiske sektorer. Helse skapes og leves i hverdagslivet, og det inneholder langt mer enn de tjenestene som gis i helsesektoren. Dermed er ikke ansvaret for folkehelsearbeidet avgrenset til ett område av det kommunale tjenesteapparatet; det befinner seg i et grenseland mellom kommunale tjenester og samfunnet for øvrig.
Jeg forstår helse slik den norske samfunnsmedisineren Peter Hjort beskrev det: som et overskudd i forhold til dagens krav. Å ha kapasitet til å mestre det du står overfor. Det er dette jeg ser i møte mellom menneskene i åpen barnehage; de bygger overskudd i forhold til det som kreves av dem i hverdagen. Settingen gir dem et sted å møte andre, et sted der barna kan leke og finne nye utfordringer, et sted der de kan stille spørsmål uten de formelle rammene av et kontor. Her treffer de andre, her blir de sett. Fastlege Jørgen Skavlan sa nylig i et foredrag at sosiale relasjoner gjør underverker for folkehelsa. Utfordringen er å tydeliggjøre at de små grepene som gjøres i disse rommene fylt av ulike mennesker, er viktig i det store bildet.
Folkehelsearbeid er i folkehelseloven definert som «samfunnets innsats for å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler, samt arbeid for en jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirker helsen». Faktorer som fremmer helse og trivsel kan være vanskelig å få tak på. Folkehelsearbeidet i åpen barnehage er dynamisk. Det er ikke de store tiltakene som settes inn her, men de små. Nesten usynlige hvis du ikke vet hva du skal se etter. Det handler om å skape en inkluderende arena for alle. Her deles kunnskap, fra fagpersoner og mellom foreldre. Her deles livserfaring. De som jobber i åpen barnehage tilpasser dagen og samtalene ut ifra hvem som deltar.
En av fedrene som besøkte åpen barnehage flere ganger i uka sa: «De første gangene jeg var her, så tenkte jeg; hva gjør hun som jobber her egentlig? Det tok et par ganger før jeg skjønte det. Men når jeg fikk løftet blikket litt, så jeg det etter hvert». Det utfordrende med denne formen for folkehelsearbeid, er å synliggjøre arbeidet ovenfor beslutningstakerne. Det er vanskelig å registrere dette arbeidet i et regneark; dermed blir tilbudene sårbare for nedskjæringer. Åpen barnehage er ikke en lovpålagt tjeneste og står derfor stadig i fare for å tas ut av budsjettet. Når jeg spør om de ansattes planer for videre utvikling av tilbudet, er det første svaret alltid at «vi vet ikke om vi er her neste år». De vet at tilbudet kan forsvinne etter neste budsjettforhandling. Likevel retter de blikket og ser framover. De jobber med lange perspektiv, for barnas og familienes framtid. Faren er at ildsjelene brenner ut, at det å jobbe i grenseområdene for tjenesteyting over tid blir en belastning. Da mister vi både kompetansen og mulighetsrommet som ligger i denne arenaen.
Grensene for hva som defineres som lovpålagte tjenester og hva som forstås som tillegg til det nødvendige tjenestetilbudet, må tegnes opp på nytt. Kommunalt folkehelsearbeid er lovpålagt! Utfordringen blir å synliggjøre at tilbud som åpen barnehage er folkehelsearbeid, at det å opprettholde og videreutvikle tilrettelagte åpne møteplasser bemannet med fagfolk er en viktig samfunnsinnsats for å fremme helse for barn og familier.
