Foto: Stock images
Den 16. august samles politikere, tenkere og aktivister på høyresiden fra flere land i Europa i Oslo til en konferanse om remigrasjon (REMIG2025). Det er et tema som får stadig mer oppmerksomhet, både i USA og i Europa. Initiativtakere er Norgesdemokratene (ND) og det er første gang temaet settes på dagsorden i Norge i et internasjonalt format.
Remigrasjon er avledet fra det latinske «remigrãre» som betyr å returnere hjem. Det refererer til frivillig retur av individer tilbake til landet eller regionen de kommer fra og sto sentralt i forbindelse med europeiske jøders retur til hjemlandet etter andre verdenskrig. I de senere år er imidlertid begrepet blitt mer politisk ladet. Det inkluderer også bruk av tvang og massedeportasjoner og forbindes gjerne med ytre høyre og identitære bevegelser i Europa.
I motsetning til frivillig repatriering, fremstilles remigrasjon som et nødvendig tiltak for å gjenopprette nasjonal identitet og kulturell sammenheng, som angivelig er truet av masseinnvandring. Begrepet er nært knyttet til den konspirasjonsteoretiske ideen formulert av den franske forfatteren Renaud Camus (2012) om «The Great Replacement» –den store utskiftningen – som hevder at hvite europeere systematisk blir «erstattet» av ikke-hvite innvandrere.
Selv om det legges hovedvekt på tvangsreturnering av illegale migranter og seriekriminelle, omtales også etterkommere av disse – og det å leve i parallellsamfunn eller ikke tilpasse seg vestlig kultur og verdisyn – som grunnlag for remigrasjon. Med såpass stort rom for tolkning av hvem som skal remigreres og på hvilket grunnlag, innebærer ideen fort tvangsdeportasjon av alle ikke-hvite mennesker fra Europa, uavhengig av statsborgerskap. Dette er i så fall ikke bare en politisk idé – det er en visjon om etnisk og kulturell rensing.
Konferansen i Oslo må sees i forlengelse av en europeisk konferanse i Italia i mai, der 300–400 høyreekstreme aktivister og politikere samlet seg til det første «Remigration Summit». Konferansen samlet deltakere fra hele Europa og USA, inkludert kjente hvite supremasister og representanter fra høyreekstreme partier. Deriblant personer nært tilknyttet det republikanske parti og Trump, og med bånd til Project 2025, en strategisk plan for ytterligere konsentrasjon av makt til presidenten. På konferansen i Italia deltok også Martin Sellner, en østerriksk tidligere nynazist, som har vært en sentral arkitekt bak remigrasjonsideologien. Hans målsetting har vært å gjøre ideen om remigrasjon spiselig for partier på ytre høyre på tvers av landene i Europa, så vel som i USA. Mye tyder på at han er i ferd med å lykkes, også i Norge.
Den nært forestående konferansen i Oslo har også med utenlandske talere fra land som Tyskland, Frankrike og Sverige. Alle kjent innenfor høyreekstremistiske og identitaristiske miljøer. Blant andre kommer Lena Kotré fra det tyske partiet Alternative für Deutschland (AfD). Hun har vært sentral i arbeidet med å få remigrasjon inn i partiprogrammet til AfD, og har skapt betydelig kontrovers med sine uttalelser om bruk av blant annet DNA-testing som verktøy i innvandringspolitikken.
I tillegg kommer Renaud Camus til Oslo, forfatteren bak boken og tankegodset «The Great Replacement», og Jeff Ahl. Sistnevnte er tidligere riksdagsmedlem for Sverigedemokraterna (SD) og senere tilknyttet Alternativ för Sverige (AfS). I 2025 har Jeff Ahl markert seg som initiativtaker og leder for den nyetablerte nasjonalkonservative tankesmien Heimr. Den har remigrasjon og nordisk identitet som sentrale temaer, og beskriver seg som et alternativ til det de omtaler som en «liberal overideologi» i svensk politikk.
Remigrasjon er ikke bare en politisk idé. Det er en ideologisk kamp om Europas fremtid og hva slags Europa vi ønsker oss.
Selv om noen vil omtale dette som personer og partier helt i ytterkant, er det verdt å merke seg at det som tidligere var marginale ideer, nå har fått politisk gjennomslag. AfD i Tyskland, som har remigrasjon som en del av sitt politiske program, fikk nylig nær 20 prosent oppslutning. I Portugal har partiet Chega! fremmet lignende forslag. Donald Trump har selv brukt begrepet «remigrasjon» i sin presidentkampanje, og hans administrasjon har begynt å iverksette politikk som minner om dette. De siste dagene har vi også sett massedemonstrasjoner i Storbritannia med krav om remigrasjon av migranter, og meningsmålinger tyder på at nesten halvparten av befolkningen i Storbritannia støtter remigrasjon.
Ettersom remigrasjon er i ferd med å bli mer mainstream, vil nok implementeringen av en slik politikk komme raskere. Med de uante konsekvenser det kan ha for mennesker med migrantbakgrunn på mer generelt grunnlag – uavhengig av kriminell bakgrunn, statsborgerskap og grad av integrering. Når remigrasjon knyttes til ideer som «The Great Replacement» innebærer det nemlig en visjon om et kulturelt rent Europa. Med andre ord er «den store utskiftningen» diagnosen på samfunnet og remigrasjon er oppskriften for å helbrede det.
Det er viktig å minne om at denne typen tankegods også var med på å inspirere terrorangrepet i Christchurch, New Zealand i 2019, så vel som 22. juli 2011 her hjemme. Martin Sellner skal, ifølge The Guardian, ha vært i kontakt med terroristen Brenton Tarrant før angrepet i 2019. I så måte er remigrasjon ikke bare en politisk idé – det er en ideologisk kamp om Europas fremtid og hva slags Europa vi ønsker oss. Den utfordrer dagens prinsipielle normer og verdier knyttet til menneskerettigheter, multikulturalisme og demokratiske fellesskap.
Når slike forslag får fotfeste i transnasjonale nettverk og legitimeres av politiske aktører, vitner det om en forskyvning i det politiske landskapet: Ytterliggående ideologier opererer ikke lenger i randsonen, men søker reell politisk innflytelse og makt. Det er imidlertid ikke fruktbart bare å avvise remigrasjon som ekstremisme. Vi må forstå hvordan og hvorfor slike ideer får gjennomslag, og hva det sier om vår politiske samtid.
Det er derfor avgjørende at forskere, politikere og sivilsamfunn ikke bare reagerer normativt, men også bidrar til en kunnskapsbasert forståelse av de mekanismer som ligger bak slike tanker. For det er gjennom kritisk refleksjon og offentlig debatt at vi kan motvirke normaliseringen av ideologier som søker å ekskludere, marginalisere og dehumanisere.
Europas og Norges fremtid avgjøres ikke bare i valgurnene, men også i hvilke ideer vi tillater å forme og styre vår offentlige samtale.
Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen 11.08.2025.
