Praksis som mentor: – Vi har ikke bare lært mye om andre, men også om oss selv

Mye av undervisning i det første året av studiene barnevern og sosialt arbeid er felles. De har også valget mellom to typer praksisretninger. Den ene er sosiale relasjoner, som kan innebære eksempelvis leksehjelp for voksne, mens den andre muligheten er å være mentor i Nattergalen.

– Jeg valgte Nattergalen. Det er et mentorprogram for barn med innvandringsbakgrunn. Vi skrev en søknad for å bli tatt opp i programmet, hvor vi fortalte om oss selv slik at de kunne finne et barn som vi kan passe å være mentor for, sier Neva Delal.

Hun studerer sosialt arbeid og var i sin praksis mentor for en 14 år gammel jente fra et arabisk land. Jenta hadde en søster på elleve år som også ble med i Nattergalen, og hun fikk tildelt en av Delals medstudenter som mentor.

– Vi har møtt de to jentene i minst to timer per uke, og da har vi blant annet vært på bowling og på biblioteket og gjort lekser. De to kom til Norge ifjor og kan derfor veldig lite norsk. Derfor har mye av kommunikasjonen gått over Google translate på mobilen, forklarer Delal.

– Det er vanskelig når selv små spørsmål blir en større operasjon, utdyper hun.

Måtte prøve seg fram

Derfor var det lite kommunikasjon i begynnelsen. Studentene lastet ned arabisk tastatur slik at jentene kunne skrive til dem, men å skrive slik fram og tilbake med mobilen tar tid og gjorde at de to studentene sleit med å kommunisere med dem.

For Delal og medstudenten var spørsmålet hvordan de kunne gjøre jentene trygge på dem, når de ikke kunne snakke med hverandre. Med unntak av første møtet hvor en tolk deltok, har studentene måtte løses språkbarrierene selv.

– Det gikk mye på kroppsspråk, og vi tok imot dem med en klem i håp om at det kunne være med på å få dem til å føle seg trygge på oss. Vi tenkte at vi skal vise at vi bryr oss, selv om vi ikke kan si det, sier Delal.

Fikk seg en positiv og interessant overraskelse

Forsøket med å kommunisere gjennom kroppsspråk og gestikulering skulle vise seg mer vellykket enn Delal selv hadde trodd da de skulle avslutte relasjonen.

– Jeg trodde egentlig ikke ikke at vi hadde greid å oppnå en så god relasjon som det viste seg på slutten, da ble det en del grining. På nest siste møte skulle vi fortelle dem at neste møte var det siste og da gråt vi nesten alle fire, sier Delal.

Mentorskapet begynte i oktober og ble avsluttet i mai. På den tiden hadde jentene lært seg ganske mye norsk, som gjorde at det ble enklere å kommunisere. Men fortsatt var det veldig begrenset hva de kunne snakke om.

– Av det har jeg lært at selv om muntlig kommunikasjon er viktig for å oppnå en relasjon, er det viktig at det ikke tar alt fokuset. Det går an å få en relasjon også med kroppsspråk og vise omsorg, sier Delal.

Vellykket mentorordning

Nattergalen er en mentorordning som først ble tatt i bruk i Israel i 1972. I Europa var Sverige først ute med å ta den i bruk, og konseptet er i dag i bruk i mange land i og utenfor Europa. Meningen med mentorprogrammet er å hjelpe unge barn å integrere seg, og finne muligheter i og forstå sitt nye lokalsamfunn. Det er studentenes oppgaven å få en relasjon med barnet, utvikle relasjonen og deretter avslutte den.

– Jeg var heldig og fikk nesten en søskenrelasjon med dem. Det er en god følelse når du endelig klarer å bygge en gjensidig god relasjon, sier Delal.

– Jeg tar med meg disse opplevelsene og erfaringene videre i livet, og arbeidslivet, legger hun til.

Medstudente Julie Rønsåsbjørg og Sofie Schøning gjorde seg i likhet med Delal mange nye erfaringer som del av Nattergalen. Rønsåsbjørg var mentor for en ni år gammel gutt med minoritetsbakgrunn fra Øst-Afrika.

– Det har vært både artig og utfordrende å ta dem med på aktiviteter som de aldri har gjort før, sier Rønsåsbjørg.

Gutten snakket og forstod norsk godt, og dermed gjorde Rønsåsbjørg seg forstått så lenge hun snakket tydelig.

– Det var bare noen ord jeg måtte forklare, sier hun.

Utviklende erfaringer

Rønsåsbjørg ble etter hvert godt kjent med familien gjennom middager og et bursdagsselskap.

– Jeg lærte mye om deres kultur, også har jeg lært mer om meg selv. Jeg hadde en del fordommer med meg, men nå tenker jeg at jeg vil bli kjent med folk får jeg gjør meg opp en mening om dem, sier Rønsåsbjørg.

Barnevernstudent Sofie Schøning var mentor for ei jente som ikke snakket godt norsk. Hun fant i likhet med Delal ut at kroppsspråk fungerer godt.

– Jeg hadde mitt mentorbarn hjemme hos meg, og hun skulle få klær av meg. Vi holdt på med tommel opp og tommel ned, og erfaringen jeg dro meg var at vi ikke trengte å prate for å forstå hverandre i en del situasjoner. Jeg trengte ikke å lete fram telefonen og begynne å oversette. Jeg synes det er en fin måte å gjøre det på, man kan utvikle språket på den måten uten å oversette, sier Schøning.

Fint å vise fram mulighetene

Hun merket at jenta ble mer avslappet etter hvert som de møttes flere ganger, og ikke minst at språket ble bedre.

– Etter hvert kunne hun svare meg bra, men i starten var hun redd for å prøve å snakke norsk. Det ble hun mye bedre på, der tror jeg møtene hjalp, sier Schøning.

Hun synes det er fint å ta barn som er ny i byen og landet imot på en sånn måte, hvor man viser dem noen av mulighetene de har her.

– Det synes jeg var veldig fint, mange som kommer vet ikke mye om hva som finnes her. For eksempel å dra på 4H-gården og biblioteket, sier Schøning.

Hun er overbevist om at det gjør at ungene kommer raskere i gang med å utforske sine muligheter.

– De ønsket bare å gjøre mer og mer, og jeg tror nok at de vil prøve å få sine foreldre med på ting. Nå har de forslag til aktiviteter på ettermiddagstid eller i helgene, sier Schøning.

Alle skal reflektere

Alle studentene leverer månedsrapporter til sine veiledere underveis i praksisen, der skal studenten tenke tilbake på hva som skjedde og reflektere over hendelser.

– Det synes jeg er fint, å gå tilbake og se mer på hva vi tenkte, følte og gjorde. Det er en nyttig øvelse å reflektere rundt og tenke over ting, sier Schøning.

Også hun synes det å avslutte relasjonen var en vanskelig del av praksisen.

– Det har vært vanskelig å avslutte fordi de kanskje ikke har skjønt at det er siste gang man møtes. Våre mentorbarn hadde ikke forstått det, så vi måtte ta et nytt siste møte. Da laget vi kort, og prøvde å ta bedre farvel, forklarer Schøning.