«Spesialskolekandidat»

Jeg sitter og gleder meg til å gå på teater. 5. klasse på Mære barneskole har i samarbeid med Sparbu Teaterlag satt opp stykket Den lysende kula, og jeg har billett til forestilling i morgenkveld. Teaterlaget skriver på sin Facebook-side: «Vi møter mange slags skapninger og vesener, og selv om vi ikke er like er vi like verdifulle og viktige for det. Ja, vi er rett og slett avhengige av hverandre, avhengig av samhold og forståelse for at vi er forskjellig». Stykket ble skrevet for 23 år siden, da gikk jeg i fjerde klasse og hadde en fantastisk musikklærer som forsto at barn kan formidle viktige budskap.

Alle barn har en lovfestet rett til grunnskoleopplæring, og gjennom reformene på 1990-tallet ble spesialskolene nedlagt, og en inkluderende skole for alle ble idealet. Men hvor står vi nå etter vel 25 år? I Lørdagsrevyen den 9. mars møtte vi en gutt på 10 år som går i spesialklasse ved en ungdomsskole. Mor ønsker at han skulle gått på nærskolen, men der har de ikke noe tilbud til ham. I samme reportasje intervjues Jan Tøssebro som sammen med sine forskningskollegaer har fulgt barn og familier fra tidlig 1990-tall og gjennom oppveksten. Han mener den store integreringsbølgen uteble. Selv om spesialskolene ble nedlagt, er det fortsatt mange barn som ikke får gå i vanlig klasse, og segregeringen forsterkes etter hvert som barna blir eldre.

I mitt doktorgradsarbeid utforsker jeg kommunale hjelpetjenester for barn og unge på tre ulike steder i Norge. Oslo er en av dem, her møtte jeg et begrep jeg ikke trodde eksisterte lenger: Spesialskolekandidat. For å sikre barna en god overgang til skolehverdagen har Oslo kommune utarbeidet Oslostandarden for samarbeid og sammenheng mellom barnehage og skole. De som har utarbeidet standarden har gjort et grundig arbeid. Det er ordlyden som er foruroligende. Dokumentet beskriver i en egen del rutiner for barn med omfattende særskilte behov. Dette gjelder barn med behov for sakkyndig utredning som grunnlag for innsøking til spesialskoler/spesialgrupper. Spesialskolene ble avviklet på 90-tallet. Hvorfor spesifiserer da Oslo-standarden, et overordnet og forpliktende dokument for alle kommunale skoler og barnehager i Oslo, rutiner knyttet til innsøking til spesialskoler? Det er på tide å ta diskusjonen om hva norsk skole skal være. Og vi må ta den nå, for dette er ikke en logikk som bare gjør seg gjeldende i Oslo.

Hvordan etablerer vi gode læringsarenaer? Jeg er opptatt av mangfold i skolen, og jeg begrunner det i formålsparagrafen i opplæringsloven: Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Utdanning har aldri handlet isolert om skrive-, lese- og regneferdigheter. Fokuset på prestasjoner i skolen kan gjøre at vi glemmer deler av formålsparagrafen: Å utdanne samfunnsborgere. I Oslo er det etablert rutiner som står i fare for å forsterke segregeringen. Hvordan utvikler det seg rutiner og en forståelse i systemet om at det er slik det må være? At barn med omfattende funksjonsnedsettelser bør gå i egne klasser?

Når jeg stiller spørsmål ved hvorfor det er etablert faste spesialklasser ved noen Oslo-skoler, svarer fagfolk knyttet til disse klassene at det handler om å gi barna et godt skoletilbud eller at disse barna aldri ville fungert i en vanlig klasse. Jeg hører svarene, kjenner igjen resonnementene fra andre faglige diskusjoner, men klarer ikke å fri meg fra tanken om at dette ikke er den eneste løsningen på «utfordringen» med at barn er forskjellige. Jeg vet det fordi jeg har opplevd en annen virkelighet enn den de beskriver. En skolehverdag som favnet noe mer enn effektivitet og høyt læringspress. Vi må ta denne diskusjonen nå, for dette handler om vår skole, og hvilken læringsarena våre barn skal ha.

For 23 år siden sto vi på scenen på Åsheim og spilte stykket Den lysende kula med full overbevisning. Fordi vi trodde på et samfunn med plass til mangfoldet. Jeg var en av elevene som opplevde starten på reformene; jeg gikk i en integrert klasse. En klasse der vi hadde ulikt utgangspunkt for å mestre skolehverdagen. Jeg hadde ikke forventet at vi var på dette stedet nå; jeg trodde vi skulle videre, ikke tilbake. Jeg opplevde at vi hadde det bra i den klassen. Vi vokste opp sammen. Ikke fordi vi hadde valgt det, men fordi det var vår felles arena. En arena for mestring og motgang, krangling og forelskelser, usikkerhet og trygghet. Jeg skal ikke tegne noe glansbilde; det var helt klart utfordringer knyttet til å ha så ulike behov i en klasse. Likevel er jeg overbevist om at vi lærte noe vesentlig. Vi visste at barn lærer og mestrer situasjoner i ulik grad og i ulikt tempo. Det var en klasse der jeg, som trengte ekstra tid for å lære å skrive og lese, hadde det fint. De ekstra ressursene som var knyttet til de elevene som trengte mest, dro alle nytte av. Vi ble sett i klasserommet. Kloke assistenter, lærere og spesialpedagoger organiserte læringssituasjonene slik at de som hadde minst å bidra med i det sosiale bytte spillet, fikk byttemidler av høy verdi. Utprøving av elektriske rullestoler, dataspill og bassengturer var høyt verdsatt i vår klasse. Vi fikk tilgang gjennom elevene med tilrettelagte læringssituasjoner, og i samspillet bygde vi kunnskap, relasjoner og barndomsminner.

Hva mister vi når vi begrenser mangfoldet i klassene i grunnskolen? Hva gjør det med samfunnet vårt? Som syvåring lærte jeg at man ikke trenger ord for å kommunisere glede eller for å vise frustrasjon. Gjenkjennelsen sitter ikke i ordene, men i blikket, kroppsspråket og de felles erfaringene mennesker deler. Alt trenger ikke å gå raskt for å ha verdi. En hvilestund i putekroken kan være akkurat det enhver syvåring trenger for å komme seg gjennom dagen. Hvilket samfunn konstruerer vi hvis våre barn skal skjermes for mangfoldet? Tror vi at vi får en ensartet gruppe barn, med like behov som det vil være lettere å få igjennom en ordinær læreplan? Problemet er ikke spesialklassene i seg selv, men ideen om at dette bare må være sånn, at barn som trenger omfattende tilrettelegging ikke kan gå i en vanlig klasse. Da har vi et stort problem. For det er ikke sant. Det er absolutt mulig å tilrettelegge for elever med ulike forutsetninger i samme klasse, og det kan til og med hende at det gir viktig læring for alle barna i klassen. Dugleik og holdninger for å kunne delta i et fellesskap i samfunnet, kan ikke læres fra en tekstbok i etikk. Det kommer fra å leve, sammen, i et mangfoldig fellesskap med rom for variasjon.