Denne artikkelen er over ett år gammel.
– Poenget med debatten er å snakke høyt om at vi har et klasseskille i Norge, og at vi har en økende fattigdomsproblematikk. Vi ønsker også å snakke høyt om at vi ser en endring i hva velferdsstaten tar hensyn til, og at flere og flere oppgaver overlates til veldedighet og frivilligheten, sier Ann-Torill Tørrisplass, førsteamanuensis ved Fakultet for samfunnsvitenskap.
I forbindelse med konferansen “Social Work in Changing Times” ønsker forskerne å invitere inn offentligheten til en bred debatt om fattigdomsproblematikken på Ramsalt hotell onsdag 14. juni klokken 19.
Der stilles spørsmålet:
– Hvor rik må man være for å få barn? Vi håper spørsmålet kan framprovosere litt debatt, sier Tørrisplass.
Gratisprinsippet er under press
Økende matpriser, stigende rente, høy inflasjon og dårlig kronekurs har satt mange i Norge i en vanskelig økonomisk situasjon, og ifølge forskerne er spesielt barnefamilier utsatt.
– Det er mye som presser barnefamiliene nå, blant annet at gratisprinsippet i skolen er under press med eksempelvis betaling for å komme inn på forestillinger og kostbare klasseturer. Det er en livsfase hvor mange fra før har spesielt mye utgifter.
Det sier Tørrisplass om hvorfor hardere tider kan ramme denne gruppa ekstra hardt.
Kjærlighet koster ikke noe, men
Forskning viser at det er en viss sammenheng mellom fattigdom og omsorgssvikt, og når stadig flere har det vanskelig økonomisk er det viktig å diskutere utviklingen, mener arrangørene.
– Kjærlighet og omsorg koster ikke nødvendigvis noe og som foreldre kan man ha mye å tilby utenom det økonomiske. Men det å ha økonomiske problemer skaper ofte enorme bekymringer som du bruker mye energi på, og det tar mye av den energien du skulle brukt på barna. Det skaper ofte en bekymring for barna også, og kanskje de gjemmer en bursdagsinvitasjon fordi de vet at de ikke har råd til gave, sier Tørrisplass.
– Fattigdom er mer enn mangel på penger, det kan være vel så viktig at det er mangel på tid. Det er store forventninger til foreldre med tanke på bursdagskake, dugnad, selge dopapir også videre. Det er også en trend med kostbare bursdagsfeiringer i eksempelvis trampolineparken eller basseng, det er mye fattige ikke kan være med på, sier Yan Zhao, professor ved Nord universitet.
Flere perspektiver
Tjue prosent av norske familier vil ikke klare en uforutsett utgift, og veldedige organisasjoner som gir mat og andre tilbud til familier som sliter - klarer flere steder ikke å dekke opp behovet.
– Vi ønsker å få fram flere perspektiver på fattigdomsproblematikken, og har derfor sendt invitasjoner til alle som jobber med barn og familier i Bodø, og frivillige organisasjoner som jobber med utsatte grupper i kommunen. Forskere vil også være der, og politikere er også hjertelig velkommen, sier Zhao.
Hun og Tørrisplass mener vi er vitne til nye tendenser i samfunnet på flere måter, deriblant dette med at politiske prioriteringer tyder på at frivilligheten forventes å ta over flere oppgaver.
– Vi har ikke vært vant til dette i Norge, og det er noe vi kanskje forbinder med mer kapitalistiske samfunn som USA. Men “gi en jul”-tilbud hvor familier får et pakketilbud for å kunne feire, er blitt vanligere og vanligere. Det samme for sommerferiene, sier Tørrisplass.
– Ubehagelig å snakke om klasse
Hun mener vi i Norge generelt tror vi har en så god utjevningspolitikk, at vi ikke snakker om klasseforskjeller.
– Vi synes det er ubehagelig å snakke om klasseforskjeller, og det tror jeg er grunnen til at vi ofte heller snakker om barnefattigdom. Det er noe ansvarsfraskrivende over det, det er familier som er fattige, sier Tørrisplass.
– Hvordan vi definerer problemet vil ha noe å si for hvilke tiltak vi setter inn for å løse det, legger hun til.
I debattpanelet har de blant annet fått med Derya Incedursun, som er utdannet som både jurist og økonom. Hun har vært åpen om å vokse opp i fattigdom selv, og markert seg som en viktig stemme i debatten.
– Hun er også andre generasjons innvandrere og representerer selv en klassereise ut av fattigdom. Blant innvandrere er det ofte at første generasjon tilhører en lav klasse, men de har ofte en middelklasse-mentalitet med stort fokus på utdanning. Det gjør at de i mindre grad enn andre fattige reproduserer fattigdommen i neste generasjon, sier Zhao.
Skambelagt tema
Zhao kommer selv fra Kina, og hun ser at det er stor forskjell på hvordan det oppleves å være fattig i Norge og hjemlandet.
– I Kina er det ikke så ofte forbundet med skam å være fattig, fordi samfunnet har en forståelse for at det ikke er din skyld. Det er samfunnsstrukturer som gjør at du har dårlig økonomi, forklarer Zhao.
I Norge har man en større tendens til å legge skylden på individet, ifølge professoren.
– Kanskje nettopp fordi vi har så mange gode velferdsordninger som gratis utdanning og helsehjelp, tenker folk ofte at det er din skyld om du blir fattig, sier Zhao.
Oppbyggingen av velferdsstaten har også gjort at mange oppgaver som tidligere ble løst av storfamilien, nå er oppgaver som nordmenn forventer skal løses av staten. Det kan også bidra til å gjøre det vanskeligere å være fattig, mener Zhao.
– I Kina er det vanligere å ha storfamilien rundt seg, og har foreldrene dine en vanskelig periode så stiller besteforeldre, onkler og tanter opp i stor grad. Det ser vi mindre av i Norge, selv om det slett ikke er uvanlig, sier Zhao.
En mindre velferdsstat
I forbindelse med eldrebølgen mener forskerne at vi ser at det er en stadig større forventning til at familier selv skal løse flere omsorgsoppgaver vi har vært vant til at staten har tatt seg av de siste tiårene.
– Parallelt med oppbyggingen av velferdsstaten har vi i stor grad mistet storfamilie-strukturen som vi hadde tidligere. Når det nå forventes at flere velferdsoppgaver skal løses av pårørende, viser det seg ofte at det blir svært krevende.
– Så langt har vi sett denne forventningen først og fremst opp mot eldre og syke, og at ansvaret for velferden til barn så langt har vært mindre påvirket av denne utviklingen, sier Tørrisplass.
Ti prosent lever i fattigdom
Det er Avisa Nordlands Stein Sneve som skal lede debatten, og i panelet får han i tillegg til nevnte Incedursun med seg Christian Poppe som er forsker ved OsloMet, Hanne Glemmestad som er leder av profesjonsrådet for sosionomer og NTNU-forsker Lena Catherine Lossius Westby.
Et bakteppe for debatten er at ti prosent av av norges befolkning anses å leve under fattigdomsgrensen i Norge. Grensen går for en enslig småbarnsforelder ved 390 000 kroner i årslønn før skatt.
For en enslig voksen anses man å leve under fattigdomsgrensen om man tjener mindre enn 247 000 kroner i året før skatt.
